Den store turen

* * * Rita og Stig T. i USA * * *

Stig og Rita hadde i lang tid gledet seg til å reise til USA, dette landet man jo har hørt så meget om. Svarte det til forventningene? Hva var forventningene, egentlig? Og ville dollarsene få ben å gå på? Alt dette og mer til får du svar på her!

Vi reiste fra Oslo fredag 29. september om morgenen. Reisen gikk via Sverige, noe jeg ikke hadde tenkt noe spesielt over men som betydde en ekstra time i de ikke altfor komfortable flysetene. Vel vel, fly-TV kjørte i alle fall på med klassikere som "The Firm" og "The Color of Money" - Tom Cruise var med oss hele veien.

Vel framme i New York og etter en $70-taxitur, kunne vi konstatere at hotellrommet var bra. Knøttlite og klamt, men rent og pent og det hadde badekar. Ai ai.

Siden vi var framme såpass tidlig som kl 15, rakk vi en tur innom Macy's, jeg rakk å kjøpe et kamera og vi tok turen opp i Empire State Building og fikk vår første virkelige føling med det cashglade landet. $30 skulle de ha for å la oss ta heisen opp til 102. etasje, og før vi visste ordet av det hadde de tatt bilde av oss og loppet oss for $20 til. Nå reiste vi ikke til USA for å spare penger, men det var fra en observatørs ståsted interessant å se hvor glade de var i kontanter.

Lørdag morgen reiste vi til Camden, New Jersey, for å få med oss Farm Aid og da spesielt Neil Young og Dave Matthews. På forhånd hadde jeg store forventninger til kjøreturen, og etter å ha lagt bak meg 904 miles kan jeg si følgende:

Amerikanerne kan det med å lage veier. Ingen skal fortelle dem noe som helst om å lage vei. Her har vi i Norge mye å lære. Selv det minste lille tjuvhølet av et "Getaway Creek" har firefelts hovedvei. Bred, fin firefelts vei. Hadde amerikanerne skulle planlagt vei fra Sandnessjøen til Tjøtta, hadde det blitt tre felt i hver retning på RV17 og to i hver retning på steder som Sandnessjøen, Sandnes, Søvik og Offersøy. Blindgater som Arnulf Øverlands gate hadde de prøvd å unngå, og helst hadde de enveiskjørt gatene som hadde vært for smale til å få plass til to felt i hver retning. Hadde de vært nødt til å kjøre møtende trafikk uten fysisk trafikkskiller så hadde det vært skiltet med advarsel.

Nei, vei kan dem. I USA tror jeg ikke den bonden som nekter å selge litt tomt for å få vei gjennom jordet har så mye han skulle ha sagt. Fartsdumper så jeg ingenting til, men derimot plenty av politimenn som var til stede overalt der det var veiarbeid. Gjerne kunne de stå i et tilsynelatende velfungerende, lysregulert kryss, for å vinke trafikken hit og dit og gjøre seg fortjent til et besøk på "Dunkin' Donuts".
Og maten. Det er faen ikke rart at amerikanerne er feite. Det kommer som en konsekvens av at samfunnet deres er lagt opp slik at de skal kjøre bil for å hente posten, og jeg er blitt fortalt at mange av de største kjøpesentrene tilbyr golfbiler som kundene kan kjøre rundt i når de skal handle. Mosjon blir det dermed lite av, samtidig som den amerikanske cuisinen er så usunn som det går an å bli. Ikke er det godt heller. Skal man bestille en biff, så er det en svær fjøl av en biff uten noe som helst slags tilbehør. Et grønt alibi i form av noen frityrstekte grønnsaker og fettboblende chips er det eneste.
Og osten. De har ost på alt mulig. Makaroni med ost. Og det er ikke snakk om å ha på en skive ost, det er en hel ost som de har smeltet over maten. Så mektig at man får lyst til å kaste opp, men amerikanerne gafler det i seg og fasongen blir jo også derefter. Jeg har lurt på hvorfor de ikke har ostehøvler i USA, men det er jo selvfølgelig fordi de ikke skjønner vitsen med å bare spise en bit av osten. De vil ha hele.
Det er min påstand at en normal nordmann i USA ville vært feit. En feit nordmann ville i USA vært smellfeit. Jeg tror det går an å sette dette opp i en tabell.

Bil både kan USA og de kan det ikke. Først av alt så insisterer de på at en bil skal være minst fem meter lang. Det fører til at alle slags merker som vi har i Norge, i USA opererer med andre typer. En Volvo V70, som i Norge er å betrakte som en stor bil, klassifiseres som "midsize" i USA. Camdenturen vår foregikk i en en Ford Taurus. Den var av utleiefirmaet klassifisert som en ”fullsize”, men i amerikansk målestokk generelt forstår jeg at det er en midsize sedan. Det er en bil på 501 cm. Den hadde plass, den hadde en treliters V6-motor og den hadde ikke sjanse i havet til å komme under literen på mila. Det hadde vært moro å se denne bilen i Norge. Størrelsen ville vakt oppsikt, prisen likeså (i norsk målestokk har bilen alle de feile spesifikasjonene, det er imidlertid noe den deler med flertallet av de amerikanske bilene), og kvaliteten hadde fått norske motorjournalister til å gjøre i buksene. Det var rett og slett en så elendig bil at det var en skam. Oppheng og opplevd kvalitet var helt fullstendig hårreisende dårlig. Bilen hadde kassettspiller, jeg gjentar: Bilen hadde kassettspiller, og det generelle utstyrsnivået og de tekniske løsninger bilen leverte har vi i Norge vært vant til å se i en bil i 10-15 år. Bilen var rett og slett en total fadese, men likefullt: På New Jersey Turnpike fylte bilen på sett og vis rollen i iscenesettingen av Stig Tores amerikanske drøm, i alle fall en karikert versjon av den. Skjønt jeg fikk ikke brukt kjøre-CDene som jeg hadde laget.

Som sagt ble det kjørt nedover New Jersey Turnpike til Camden, en by som ligger rett ved den noe mer kjente byen Philadelphia. Vi hadde planer om å komme dit relativt tidlig, men noe plunder med et kredittkort heftet oss noe og vi fikk dermed ikke gjort de typiske turisttingene som å løpe opp trappa som Sly Stallone halset opp i "Rocky". Jeg trøster meg med at andre sikkert har hatt ideen før oss.

Men Camden. Dette var en middels stor by i norsk målestokk, altså en spøkelsesby i amerikansk. Her var det negre på gaten som drakk og så skumle ut, de brede gatene var ellers tomme og fraværet av turisme i denne byen førte nok til at vi fikk se litt av det "egentlige" Amerika. Byen hadde nok hatt godt av et Bush-besøk (dersom det fungerer på samme måte som i Norge, der man pusser opp byen før kongen kommer). Bush var for øvrig ingen populær mann blant noen av de amerikanerne vi snakket med. Flere kom inn på ham selv, og understreket at han var en gjøk og at de ikke ville ha ansvaret for at en sånn fjott var sjef.

Jeg prøver en gang til. Camden. Der var altså Farm Aid 2006. Farm Aid er et arrangement som ble stiftet i 1985 av Neil Young, John Mellencamp og ikke minst Willie Nelson. Siden har Dave Matthews engasjert seg, og disse fire trakk lasset. Jerry Lee Lewis, 70 år, var nisse på det selsamme lasset og det var et relativt humoristisk skue å se ham hamre løs på pianoet og drive hærverk på lavt nivå ved å skjødesløst velte pianokrakken så den gikk i gulvet med et dump. De dagene der Jerry Lee Lewis raserte scenen og satte fyr på pianoet er nok muligens noe svunnet hen, og det var som om publikum led med den tilårskomne entertaineren da han, sikkert full av brokk, forsøkte å svinge foten opp for å trampe litt i klaveret, for å si det slik.
Man er imidlertid rause med gamle storheter, og kveldens største allsang kom naturligvis da han dro sin store hit, som jeg inspirert av Monty Pythons Mao Tse Tung-parodi ikke klarer å kalle noe annet enn "Gleat balls of file".

Andre entertainere var det også, som på det amerikanske markedet muligens har sin plass. Det var en artist som fikk tilstrekkelig god mottakelse til at han må ha vært relativt kjent, han vekslet mellom å synge og stupe kråke og hoie som en apekatt på speed. Etterhvert stupte han ut av scenen, og det gikk et gisp blant publikum. Han kom ikke på scenen igjen, men den karen har stupt kråke før og jeg er sikker på at det bare var en del av showet.

Blant de største navnene var Dave Matthews først. Han var på scenen alene og det var rett og slett kjempebra. Dave Matthews er jo en av de som turnerer mest av alle artister i hele verden, og det var derfor ingen tilfeldighet at lyden (som tidligere i konserten hadde stått til nogen minus) nå var helt perfekt.
John Mellencamp kom så på scenen, og presenterte et show som framstod som en blanding av et Frp-landsmøte og en DDE-konsert. Det var Amerika hit og dit og i mente, og han hadde med seg en gitarrekke som var like lang som den låt sammenrasket for anledningen. Men publikum elsket denne mannen.

Så kom mannen vi hadde ventet på. Neil Young leverte storartede låter. Han spilte blant annet en meget god låt fra sitt siste album. Låten heter "After the garden" og jeg anbefaler et lytt. Vi fikk også Harvest Moon, og det var jo naturligvis helt utrolig bra.

Til slutt kom Willie Nelson, men han hadde vært innom her og der tidligere og vi bestemte oss for å 'gjøre' i stedet for å 'høre' hva han sa, og komme oss på veien igjen. Uten GPS eller kart over Camden vaset vi oss imidlertid litt bort, og det en vennlig tilskuer hadde sagt til oss ("Don't stop on the streets of Camden. Don't ask strangers. Camden is dangerous at night.") gjorde oss ikke mindre nervøse. Heldigvis visste vi ikke da at Camden i årevis har vært USAs mest kriminelle by.
Plutselig fikk jeg, i et øyeblikks klarsyn, en følelse av hvor vi skulle kjøre, og ikke lenge etter var vi på turnpiken igjen. En time og førtisju minutter senere skulle vi få den opplevelsen vi nok husker best fra hele turen.

USA kan vei, det har jeg allerede sagt. Det er også en nødvendighet i et land med nær sagt flere biler enn folk. Men de er ikke helt utlærte når det gjelder planlegging og organisering. Jeg vil tro at en god del av de køene de opplever, kunne vært unngått dersom de hadde innført et bomringsystem som man har i Norge. Da vi skulle inn til Manhatten med bilen, ble vi stående i en helt utrolig lang og bred kø for å komme inn og betale bompenger til Holland Tunnel. Vi skjønte at vi lå litt feil, og fikk justert plasseringen vår ganske tidlig, til frustrasjon og illsint blikk fra kvinnen som måtte vike plassen. Jeg vinket og signaliserte takk og glede etter beste evne, men hun var ikke imponert.
Ca 5 minutter etter at vi hadde lagt oss foran henne, hadde køen beveget seg 20 meter og noe skjedde. En drøss med biler kom fra begge sidene og ville inn i vår kø. Disse presset seg rett og slett inn, og det var folk av begge kjønn og i alle aldre. Spesielt den eldre kvinnen som bare seg fram, med blikket rettet stivt fremfor seg, gjorde inntrykk. Hun prøvde å late som hun ikke så de andre bilene. Mine forsøk på å få henne til å stanse var nytteløse. Jeg ble forbannet, som NY-bilistene nok er det meste av tiden, men hva kunne jeg gjøre.
Bak meg utspilte det seg et annet drama (for oss var det jo dramatisk, selv om dette vel var dagligdags for NY-bilisten). Hun som måtte vike for meg, ble regelrett presset av veien av en stor van. Da hun ikke ville vike mer, kjørte de i hverandre. Hun ble gal av raseri og kjeftet, men han bare gav faen og på et eller annet vis kom han seg pinadø opp på siden av oss også. Jeg var på det tidspunktet fremdeles noe forbannet på denne kvinnen jeg fortalte om, men sinnet ble erstattet med skepsis overfor denne van-kjørende, gale mannen som jeg jo hadde sett at ikke var redd for bilen sin. Jeg signaliserte med all tydelighet at her var det bare å kjøre, kom igjen og kjør foran meg, min gode mann. Feigt, men jeg berget da bilen.

Folk bare fortsatte å presse. Selv om vi lå i riktig fil så ble vi ikke enset en tanke, ikke et blikk engang, og vi hadde kanskje stått der den dag i dag om ikke Rita hadde spurt en bilist om han ikke kunne være så snill å slippe oss førstegangsbilister foran seg. Han så like morsk ut som alle de andre og var på tur til å presse seg forbi oss, men Ritas bønn fikk ham til å glemme at han var i jungelen og vi kom oss altså forbi og til slutt gjennom tunnelen.
Rita leste kart og vi kom oss vel tilbake til utleiefirmaet. Første del av Stigs Manhattanbilkjøring var tilbakelagt og, viktigst av alt: Jeg hadde berget bilen.

Søndag reiste vi til Brooklyn ganske tidlig, for på Floyd i Atlantic Avenue holdt ”New York Spurs” til og der fikk jeg sett Tottenham spille mot Portsmouth. Det var ingen stor pub og det var ikke en veldig stor klubb, men fine folk og en grei kamp som vi var noe heldig med. Vi vaset litt rundt i Brooklyn etterpå, og jeg likte meg egentlig veldig godt der. Det var fredelig og rolig, og relativt rent og pent (skjønt noen dager etter vi var der, ble en ”innocent bystander” skutt under et ran).

Senere dro vi inn til Manhattan igjen, besøkte tomta til WTC og fikk oss en liten båttur slik at vi fikk sett byen fra havet. Nydelig vær, og jeg tok bilder som en gal. Selvsagt ble batteriet flatt da vi var på tur ut til Ellis Island og frihetsgudinnen.

Vi gjorde mer New York etterpå. Allerede fredag var vi på Empire State Building ($80 inkludert fotografi), så vi dro til Times Square der de hadde mye lysreklame men ikke en eneste internetcafé. Skrubbsultne og mer enn litt leie dro vi til Planet Hollywood, der vi fikk et svært måltid under en ropende høyttaler. Ikke spesielt koselig, og også der var de interessert i "dollarsene" våre. Jeg fikk i det minste sett "gulvpianoet" Tom Hanks spilte på i filmen "BIG". Det var jeg relativt godt fornøyd med.

Mandag sjekket vi ut fra vårt lille, svinedyre men heldigvis gullende rene hotellrom og troppet opp hos utleiefirmaet igjen. Denne gangen for å smake på en bit av den amerikanske drømmen. Noen minutter etter klokken 09 rullet vi ut derifra i en knallrød Ford Mustang, og satte kursen ut av Manhatten og opp mot Boston. Nå kommer et avsnitt om bilen.

Jeg nevnte at USA både kan og ikke kan lage bil. Ford Mustang kan de lage. Den var en fornøyelse å kjøre, en sann fryd og en glede. Selvfølgelig var den opptatt av bensin og den trakk ganske kraftig til høyre hver gang vi nærmet oss en bensinavkjørsel, men den gav valuta i form av en enorm gromlyd som den leverte hver gang jeg så mye som tenkte på å bevege på gassen. ”Ikke kjør så fort”, klaget Rita hver gang, men det var jo ikke min skyld. Det var bilen som brummet. Det var vanskelig å ta løs i et lyskryss uten at bilen rykket fremover med et brum, og jeg underkastet meg fluksens bilens krefter.
Det verste var at den ikke egentlig var noen racerbil. Jeg tror absolutt at en kvikk ”norsk” familiebil kan gi Mustangen kamp, i hvert fall i enkelte øvelser. Men alle kommer til kort på lyd. Den låt så til de grader fantastisk at det var som en drøm. En amerikansk drøm, om du vil. Med Springsteens ”Thunder Road” på spilleren, cruisekontrollen satt til 70 miles og et par prøvende brum her og der for å minne meg om at jeg levde drømmen var det for meg den ultimate trafikale nytelse å kjøre opp I-95. Det kan i parentes bemerkes at Mustangen og Taurusen er omtrent like dyre (eller billige) i USA. Med tanke på at det omtrent er like mange biler som det er mennesker i USA og jeg omtrent aldri så flere enn to i bilene, skjønner jeg ikke vitsen med å kjøpe den svære drittbilen Ford Taurus når man kunne få et stykke amerikansk kultur, historie, drøm og deplasement i den nydelige Ford Mustang.

På tur oppover til Boston i denne nevnte, gjeve bilen, var vi innstilt på å bruke hele dagen og kanskje få sett litt av Cape Cod. Før den tid kom vi over et skilt der det stod ”USS Nautilus” og da stoppet vi jo der for å ta verdens første atomubåt i nærmere øyesyn. Det var et helt museum over amerikansk ubåthistorie, og det var meget interessant. Ubåten var åpen, men vi ble såpass godt gjetet rundt i den at det egentlig var artigere å se den fra utsiden. Jeg har jo sett bilder av Nautilus som bryter opp av pol-isen, og det var ganske kult å være på akkurat den båten. Amerikanerne er flinke til å ta vare på det de har av historie, og de er også glade i å vi se fram sine utrangerte militærfartøy.

I museet hadde de tre periskop der man kunne se ut og rundt stedet der museet var lagt. Det er vel unødvendig å nevne at jeg sveipet over parkeringsplassen både fire og fem ganger, der det stod en praktfull, rød Mustang parkert og bare lengtet etter å få brumme litt igjen.

Det fikk den, og vi kjørte opp til Cape Cod der det fins en del eldre bebyggelse. Eldre i amerikansk målestokk, vel å merke, men det var gjennomført og fint. Alle husene var i samme stil, skilt der det kunne stå ”Computer Accessories” var utført på samme måte som de gamle skiltene med ”Printing Press” eller ”Taylor”. Vi kom ut til Barnstable tidsnok til å få med oss en finfin solnedgang, og vi avsluttet Cape Cod med en middag på en bortgjemt men bra restaurant.

Et stykke ut på kvelden ankom vi Hull, som var vel en halvtime unna Boston. Et pent hotell med en fantastisk utsikt rett ut mot havet. Det er rart med det, men det er greit å se havet selv om man er oppvokst med det. Interessant var det å merke seg at dette upåklagelige hotellet, med balkong, peis og boblebad, bare kostet en tredel av New York-hotellet. Hadde vi ikke vært så redde for New Yorks rushtrafikk, så hadde vi planlagt inn en overnatting til utenfor byen.

Tirsdag tilbrakte vi i Boston. En pen by med mye historie. Mange flotte bygninger, og som mange vet er den jo hjemmet til uavhengighetserklæringen. Imidlertid er den også hjem til verdens eldste ”aktive” krigsskip, nemlig USS Constitution. Dette var dessverre stengt for omvisning da vi var der. I stedet var vi innom ”New England Aquarium”, og det var akkurat så fullt av fisk som man kunne vente seg. Vi ble fortalt at de unngikk at fiskene spiste hverandre opp ved å gi dem rikelig med fôr. Logisk, i og for seg, men det tok litt av brodden vekk fra besøket, for som det barnet jeg er hadde jeg jo sett fram til å studere haiene mens de forsynte seg av de mindre fiskene.

Tirsdag kveld fikk vi også litt ordentlig mat, på besøk hos en tidligere kollega av Rita. Det var koselig å kunne snakke litt norsk, og samtidig fikk vi jo med oss en noenlunde typisk amerikansk forstad.

Onsdag sjekket vi ut fra det flotte hotellet, og jeg kjørte for å tanke opp mens Rita handlet gaver. Som en god bonde på bytur tanket jeg selvsagt fra full service-pumpa, der det egentlig skulle være en fyr som skulle fikse det der for meg. Det ante meg, for pumpeprisen var jo skyhøy, over fire kroner literen.
Hele onsdagen var satt av til å kjøre ned til New York igjen, og på tips fra publikum kjørte vi innom Newport, Rhode Island, der det var en del herskapsbygninger som vi visstnok burde se. Og jo da, de var absolutt veldig flotte.

Tilbake i New York måtte jeg pent levere inn bilen. Det var meget trist å kjøre nedover Broadway mens jeg prøvde å trøste bilen. Det var jo ikke godt å si hvor lenge det var til den fikk brumme igjen. Det skjedde ikke mer den dagen. Det var sent, vi hadde kjørt langt og vi slappet litt av og leste i hver vår bok.

Torsdag var én dag nærmere avreise, og vi måtte nesten handle litt. Vips, så forsvant flere dollars, men jeg fikk meg en fin hatt og Rita en fin jakke. Vi gikk mye opp og ned i byen og var i butikker, og på ettermiddagen dro vi opp til Hy..til Central Park. Dessverre begynte det å bli kveld før vi fikk gått gjennom halvparten av parken, men vi fikk da lett oss fram til Strawberry Fields, der man minnes John Lennon, og vi seg deretter vekk fra Central Park og ned til østsiden av Manhattan for å studere FN-bygningen. Den var imidlertid noe stusslig etter mørkets frembrudd, i og med at flaggene var tatt ned og den bare stod der som en annen kontorbygning i regjeringskvartalet. Vi tok derfor taxi hjem, like godt, og fikk turens beste taxisjåfør. En pratsom kar som attpåtil snakket rent engelsk. Det er ikke bare i gamlelandet at taxisjåførene er fra alle verdens nasjoner.

Fredag gjorde vi noe vi egentlig ikke hadde tenkt å gjøre: Vi delte oss. Jeg gikk opp til USS Intrepid, uten hell da den var stengt for renovasjon, mens Rita gikk for å handle. Vi møttes etter noen timer og kjøpte billetter til Broadway-showet "Spamalot", en slags tribute til Monty Python. Jeg er jo en ekstremt stor Python-fan og satt ytterst på stolbenken og ventet på punchlinene, men de ymse kunstneriske friheter musicalen hadde tatt gjorde at jeg ofte ble sittende med sluttreplikken uforløst i halsen. Likevel var det så absolutt en fin opplevelse. Jeg tror bare rett og slett ikke at sjangeren musical passer for meg.
Før vi så musicalen, var vi imidlertid innom Chinatown. Det var ganske så artig. Det er artig å komme til et sted der pruting er forventet, og jeg prøvde så godt jeg kunne. Imidlertid greide jeg ikke å ta øvelsen helt på alvor, for når vi stod og kranglet om én dollar i avslag på et par luer, slo det oss at det egentlig ikke var noe å stå på kravene for. Med den erkjennelsen ble det egentlig nok Chinatown på oss, og etter å ha kastet et blikk inn i vinduet til en restaurant (tror det var en restaurant) der det hang en hel, ribbet og stekt hane, et par slanger og en akkar, bestemte vi oss for at vi like gjerne kunne spise et annet sted.

Lørdagen var en ganske slack dag, for vi tok oss god tid med pakkingen og reiste deretter rett til Newark (som før øvrig var en rimelig trist flyplass). Der ventet vi i mange timer, uten at det egentlig var noe problem, før vi endelig kom oss på flyet. Denne gang var det fly til København, men setene var akkurat like lite komfortable og jeg satt som en tosk for å prøve å bli minst mulig ødelagt. De viste Mission Impossible 3, altså mer Tom Cruise, men vi var ikke interessert, ville bare sove. Fikk ikke sove.

Hm. Nå tror jeg at resten av turbeskrivelsen bare er en ren formalitet, og dere har jo alle reist, de fleste mer enn oss, så jeg kan like gjerne sette strek nå, ved å si at vi begge var enige om at det hadde vært en fin tur. Anbefaler USA som reisemål, men det var absolutt smart å reise ut av byen. For de som ikke er lysten på å kjøre bil i Manhattan, kan jeg si at det ikke var så veldig ille, men det er jo full anledning til å leie bil fra en av flyplassene i nærheten. Da slipper man bytrafikken, men må antakelig ta til takke med en katastrofe av en Taurus i stedet for en viss annen bil, som jeg har fått snakket så altfor lite om, hm-hm.
Og én ting til: Det kan lønne seg å booke hotell i New York en god stund i forkant, gjerne før de blir helt fulle, i stedet for å gjøre som oss og vente til det nesten er for sent.

Bildene er stort sett i rekkefølgen de ble tatt. Unntaket er det øverste bildet, som til tross for dets uamerikanitet får tjene som et forsidebilde for denne reiserapporten.

Solnedgang i Cape Cod. Rita holder stranda i Barnstable trygg fra sin livredderstol. Klikk på bildet for større versjon.

FREDAG: Inngangen i Empire State Building, dette $80-flåeriet av en turistmagnet.

Det er altså ikke tillatt å gjøre herverk på Empire State Building.

Utsikten fra 86. etasje var upåklagelig. Her ser man mot Broadway og nedover mot Downtown Manhattan.

Dette er et blinkskudd av Times Square, hm-hm.

LØRDAG: Et vanlig syn i USA - politiet er på plass der ting skjer.

På tur ut til Camden stoppet vi for å fylle bensin. Det var vi ikke alene om - dette er en bensinkø.

Ser vi nærmere på Subaruen foran oss, ser vi en bumpersticker som er representativ for Bush-synet samtlige amerikanere vi snakket med hadde.

Her og der var det fete biler. Dette var kanskje den aller feteste, en Ford GT. Og Stig tar bilde.

Her og der var det fete mugger. Disse var kanskje de aller feteste, rommer ca 2 liter og lover å holde den amerikanske dagsrasjonen av Cola kald i timevis.

Dette var mannen jeg fant på eBay, som solgte billetter til Farm Aid. Det viste seg at han var til å stole på.

Kameraet ble beslaglagt under konserten, men her forsøkte mesterfotografen seg på et bilde av massene som forlot konserten, med Rita som forsøkte å stå helt rolig foran.

Et bilde til ære for Laura. Tappekranen i midten er for Yuengling, det lokale ølet som også hun er oppflasket på.

Bildene fra konserten var bare sorgen, men dette er i alle fall et bevis på at Jerry Lee Lewis fortsatt er blant oss. Still going strong, well, sort of.

2006 Ford Taurus 3.0 V6. Utetermometer er ekstrautstyr.

Rita noenlunde lettet etter at vi er ferdige med kaoset som var New York-trafikken.

SØNDAG: New York Spurs var representert på Floyd i Brooklyn. En fin gjeng, som dere ser.

Rita besøker Mekka, eller en tilfeldig skobutikk som vi taktløse uforstående ville sagt.

Det ble endel bilder av Rita på denne turen. :)

World Trade Center-tomten. Legg merke til flagget - i USA liker de å flagge, men akkurat her skal jeg ikke si så mye på det.

Trinity Church - for de som har sett filmen "National Treasure".

Rita ved monumentet for de falne etter WW2.

Empire State Building og noen andre hus.

USS Intrepid, et WW2-hangarskip som gjør nytte for seg som museum. På dekk ser vi fly som F-14, F-16, F-86 og SR-71 Blackbird. Bak skimter vi en Concorde. Interessant, ikke sant?

Her er Concorden. Det sies at engelskmennene sendte denne hit fordi de ikke hadde noe annet sted å gjøre av den. Jeg husker for min del innslaget i Dagsrevyen da det ble slepet til Manhattan på en lekter.

Vi trodde vi reiste på den tøffeste sightseeingbåten, men der fikk vi tro om igjen.

Ikke ulikt barndommens sammenpressede passfoto i automaten i Skansen...

Da vi kom til denne kvinnen, var mesterfotografen fri for strøm etter å ha tatt en unødvendig mengde bilder av et ekorn, et par båter og USS Intrepid. Derfor måtte reservekameraet brukes.

Manhattan by day. Legg merke til den batteriformede bygningen til høyre. Den har gitt navnet til parken rett ved, "Battery Park". Snedig.

MANDAG: Ja ja ja ja ja. Her er vi inne på bilen. La meg få kjøre på med noen flere bilder. Klikk på bildet for større versjon.

Brum-brum.

Her er vi inne i USS Nautilus, verdens første atomubåt og krysser av Nordpolen under vann.

Den så på en måte ut som en ... ubåt.

Ikke flere bilder av bilen, trodde du?

TIRSDAG: I Boston var de nydelig vær og mange fine hus. Jeg husker ikke hva de het, alle sammen, men la meg vise noen bilder.

Kirkegården der en haug av "the Founding Fathers" ligger. Foreldrene til Theodor Roosevelt ligger også her, det er vel bra.

Flere hus.

Where nobody knows your name, som en reiseguide skrev. Dette er ren business nå. Huff.

Falne i Afghanistan og Irak.

George Harrison?

En kanon fra USS Constitution, verdens eldste aktive krigsskip.

Boston skyline. Ikke verst den heller.

Maneter i New England Aquarium.

Pingviner i New England Aquarium.

En stim med fisk i ... helt riktig.

Haiene var ikke farlige, sa dem, for de var stappmette etter grundig foring.

Murenen var sikkert heller ikke farlig, men den så veldig bad ut.

En kyssefisk?

Artig å kysse kyssefisken.

Barna til Ritas eks-kollega, som vi besøkte i Boston.

ONSDAG: Hotellet vi bodde på i Hull, ved Boston. Det var fullt av engelske stedsnavn der. Hull, Ipswich, Portsmouth, Middlesbrough, New London..I could go on and on.

Utsikten fra hotellrommet.

He he.

The Breakers, sommerboligen til familien Vanderbilt. De var så rike at det var helt idiotisk, og dette huset hadde blant annet 26 peiser som samtlige var i drift hver dag de bodde der. De største peisene var 4x3 meter og, ja i det hele tatt så led de ingen nød.